karriereliv

For 4 år siden kjøpte vi et lite småbruk med låve og 3 mål tomt. Huset var gammelt, de eldste delene er fra 1915. Det er spennende med sånne gamle hus, og nå har vi så vidt begynt å pirke i fasaden.. Det vil si, vi holder på å fikse badet. På sånne gamle småbruk finnes det utedo, og den er jammen kjekk å ha nå. Vi har da i det minste do mens badet blir fikset! Rørleggeren har vært på plass og ordnet alt han kan ordne, og nå er vi i gang med støping av gulv. Det blir ren og skjær luksus når det nye badet kommer på plass!

Vi har også revet en del lettvegger innvendig i 2. etasje. Der skal vi lage nye soverom til gutta, og en liten oppholdsstue til TV og spill. Der kommer også hjemmekontoret mitt til å få plass. :-) Når man har så lang reisevei, er det veldig greit å rigge til et skikkelig arbeidssted også. Jeg drømmer om en komfortabel kontorstol..

Jeg har så mange drømmer om hvordan alt skal bli her med tiden. Til hundene skal det lages en løpegård på ett mål, bekken som renner over tomta skal graves opp og steinlegges sånn at den blir fin og idyllisk, det skal bygges bro over den, over til et lite område med en stor lavvo og bålplass. Låven skal moderniseres til å inneholde et lite treningsrom og skytterbane slik at både jeg og mannen min er fornøyde med fasilitetene og huset skal få nytt kjøkken, bad og fasade. Jeg innser at det kommer til å ta maaaaaaaange år før vi er ferdige, men man må jo ha prosjekter!!

 

Det er så deilig med ferie! Ettersom mannen min fikk seg ny jobb rett før ferien, ble alle ferieplaner skrinlagt. Man kan jo ikke, som det første man gjør, be om ferie.. Så da har jeg og gutta ferie alene. Eldstemann på 17 gidder ikke å være med mor rundt omkring, så det blir mest minstemann på 5 og jeg som tar noen dagsturer. Vi koser oss som bare det!

Til nå har vi vært i skogen og plukket blåbær, og vært i Snilsberg Familiepark og sett på dyrene. Og været har virkelig vært med oss disse dagene. Det har vært helt supert! Her er noen bilder fra turene våre!

BLÅBÆRTUR

SNILSBERG FAMILIEPARK











Samtidig leser jeg at Affecto Norway gjør det veldig bra om dagen! Det er gøy å være med å bidra i et av Norges største Business Intelligence miljø! Leste på digi.no at Affecto Norway dobler i andre kvartal. Moro!

22. juli 2011 vil for alltid være risset inn i Norgeshistorien. Det forferdelige, det utenkelige, det som aldri kunne skje i Norge, rammet oss som lyn fra klar himmel. Jeg lo det bort som en dårlig 1.april spøk da mannen min sendte melding om at det hadde gått av en bombe i regjeringskvartalet. Så skrudde jeg på TV, og fikk nyhetene slengt midt i fjeset. Det var sant! Ikke lenge etter er vi vitne til den mest groteske massakeren i norsk - kanskje europeisk - historie. Hva er vel mer grusomt enn å drepe barn? Jeg er fortsatt i sjokk og så absolutt i vantro. Hvordan kan en person med viten og vilje skyte og drepe, ja regelrett henrette, så mange barn og unge? Det er langt over min forstand! Og kanskje er det bra, et forsvar mot så fryktinngytende handlinger. Jeg forakter, ja hater Anders Behring Breivik for det han har gjort! Ja, jeg tør å si det høyt! Det er en syk, syk mann som absolutt aldri bør slippes ut i samfunnet igjen. Jeg håper han får landets strengeste straff, og må sone i fengsel på livstid med minst mulig kommunikasjon med omverdenen. Dette har han valgt selv. Men, jeg ønsker han ikke død, jeg vil fortsatt ikke ha dødsstraff, og jeg tror på det norske rettssystemet. Det er så flott å være en del av det norske samfunnet, folket og samholdet vi har i lille Norge. Jeg er utrolig stolt av å være norsk! Vi viser verden at det er mulig å møte terror og frykt med kjærlighet og godhet. At fred skapes av at mennesker velger kjærlighet, godhet og medmenneskelighet framfor vold, terror og ødeleggelse. Det er nok mange som ønsker hevn, men det er ingen som sverger hevn. I stedet holder vi fokus på de gode verdiene, og minner hverandre på at det er slik vi ønsker å ha det her. I stedet for å bryte ned, bygger vi opp! Norge har satt standarden for en hel verden! Det synes jeg er flott!

Mine tanker går til de døde, de overlevende, de pårørende, Anders Behring Breiviks familie og de som på en eller annen måte gjorde en heltmodig innsats for å redde liv.

 

Det er så deilig å kjenne at våren er i anmarsj! Dagene begynner å bli lysere, og snøen er i ferd med å tø bort. Ikke for det, jeg elsker vinteren også, i sin hvite drakt. Skiturer langt innover i skogen og på viddene, og den kalde, klare luften som iser mot kinnene.
Men, våren gir nytt liv, og nytt håp. Jeg kjenner at gleden blomstrer inni meg og at livet blir litt lettere å leve. Ikke at jeg synes livet er tungt hverken høst, vinter, vår eller sommer, men man får litt ekstra energi når det blir lysere.

I dag hørte jeg på morgenandakten på P1, noe jeg ofte gjør når jeg reiser på jobb klokken 5 om morgenen. Jeg er ingen kristen person, men synes likevel at denne andakten ofte har en del kloke ord i seg. Dagens andakt handlet om selvfølelse, og det å få lov til å være seg selv. Det å slippe bekymringer du ikke får gjort noe med, og nyte hver dag. Hvorfor skal man, for eksempel, bekymre seg for at man blir gammel? Det er en uungåelig prosess som slett ikke stagnerer eller blir lengre fordi du bekymrer deg. Nei, den prosessen går sin gang, uansett! Andakten handlet også om det å lære og elske seg selv. Man må elske seg selv før man kan elske andre. Det er mye sant i det, for hvordanskal du kunne ta vare på andre, når du rett og slett ikke klarer å ta vare på deg selv?

Våren er tiden for å kjenne at man lever, så gå ut og ta et skikkelig magedrag med vårluft, krum nakken og gå på dagen med liv og lyst. Kjenn at det er deilig å være til, og nyt hvert sekund. Dagen i dag får du aldri igjen - så lev! Kanskje kan du også i dag lære å elske deg selv?

Ha en super dag, alle sammen! Carpe diem!

At jeg hadde kapasitet til å være en ressurs for alle i Norge som trengte hjelp. Det er sikkert flere som føler det sånn som meg, og hvis vi slo oss sammen, kunne det jo hende vi klarte å lage et langt bedre tilbud enn kommuner og stat klarer i dag. Akkurat nå føler jeg veldig sterkt for å gjøre noe for de demente og pleietrengende eldre i samfunnet vårt. Jeg har familiemedlemmer som har behov for konstant pleie og ettersyn. Men, samtidig vet jeg, at selv om de har krav på alle rettigheter, så får de ikke det i praksis! Det er dette jeg skulle ønske jeg kunne gjøre noe med! Det er ganske frustrerende å vite at i stedet for å ansette flere i helsevesenet, må de ressursene som er der i dag, utføre oppgaver som tar fokuset vekk fra de trengende. Hvor er logikken i det? Ikke er det bra for de eldre, og de som jobber i slike instanser fortviler fordi de ikke får tid til å ta seg av de som trenger det. Hvordan staten/kommunen kan forsvare denne politikken, forstår jeg ikke. Vi betaler svimlende høye skatter og avgifter på alt, men jeg ser ikke at de brukes på områder som kommer oss til gode.

Jeg overhørte for eksempel en diskusjon på toget for en stund siden. Da var det innvilget øremerkede(!), men frie midler til eldreomsorgen. På toget satt en politiker i telefonen og sa ganske høyt og tydelig at selv om de var øremerkede, var de ikke bundet til å brukes på eldreomsorg. De midlene kunne de bruke på helt andre områder. Genialt! Ikke en gang midler tiltenkt eldreomsorgen, går til eldreomsorg.. Her er det noe riv ruskende galt, spør dere meg! Er det svikt i kontrollrutinene et sted her?

Dessverre har ikke jeg alene ressurser til å skape et godt tilbud til de eldre, så alt jeg kan gjøre, er å være der for mine. Jeg respekterer mine eldre, og forsøker å behandle de så godt jeg kan. Det betyr daglige besøk, omsorg og stimulering. For å være sikker på at de får i seg litt næring i løpet av dagen, setter jeg på kaffen og spiser litt sammen med dem - selv om jeg selv ikke er sulten. Det handler om å bry seg, og gi litt ekstra av seg selv. Og det klarer jeg for mine egne. Men, jeg fortviler over at det er så mange eldre som sitter helt alene, og som ikke har noen som kommer innom for å slå av en prat, eller ta en kaffekopp.

Jeg håper en politiker eller to leser dette, sånn at de kan ta med seg dette videre til diskusjon på tinget! Kanskje har det blitt litt bedre til de selv havner på et gamlehjem et sted!

 

Mye kan sies om dagens skolevesen. At det ikke fungerer som det skal, er vel klart som dagen. Lengre skoledager, dobbelt-timer og krav til at alle barn har de samme forutsetningene for å kunne sitte i ro flerfoldige timer om dagen, er noen medvirkende faktorer til at så mange faller utenfor.

Tanken bak "lea seg" prosjektet er god, men det fungerer ikke i praksis. En halvtime midt på dagen til å blåse ut innestengt trykk, er en kilde til enda mer uro og frustrasjon. Elever som har behov for mer aktivitet, og som har problemer med å kunne være rolig store deler av dagen, trenger mer enn en tilmålt halvtime. Hva skjedde med de gode, gamle friminuttene? De som varte i 10 og 15 minutter? Jeg kan ikke se annet enn at de bidro til god sosial omgang og tid nok for de som trengte en pustepause fra skolebøkene. På ungdomsskolen husker jeg at vi hadde valgfag som gikk helt utenom fagplaner, og som inneholdt valg for både for de som ønsket å studere mer, og de som absolutt ikke kunne tenke seg to til fire ekstra timer med hodet i boka.

Jeg var en av de som valgte ballspill som valgfag. Slike valgfag eksisterer vel knapt i dag? Nå har jeg aldri hatt trøbbel med skole. For meg har det alltid vært moro å lære nytt, og jeg utfordrer gjerne meg selv på områder jeg ikke kan så mye om. Jeg hadde nok også glidd glatt gjennom dagens skolesystem. Men, hva med de som ikke gjør det? Hvorfor gjør vi skolen til et uholdbart sted for dem når vi bør prøve å legge til rette for at nettopp disse skal klare seg?

Når jeg ser at tiltak som Arne Refstads mekkeverksted for skoletrøtt ungdom, ikke får støtte i kommunen(Gjøvik kommune) blir jeg trist. Dette er jo nettopp det som skal til for at ungdom ikke dropper ut av skolen. Noen har behov for å få tilrettelagt dagene annerledes enn andre, og da er dette et eksempel på solide tiltak det er verdt å satse på! Snertingdal skole er et godt eksempel på at det nytter å satse på slike tiltak. Flere av ungdommene der har benyttet seg av en mer praktisk tilnærming av skoledagen. Dette har gitt dem mestringsfølelse og fornyet selvtillit. Slikt er gledelig å se! Jeg tør påstå at muligheten for praktisk tilnærming, har vært en medvirkende årsak til at disse ungdommene satset videre, og kom inn på videregående skole. Takk til de som tør satse på utradisjonelle tiltak, og som tolker læreplanen til nytte for alle, og ikke bare de som har nok ro i rompa til å sitte lange dager på skolebenken. Stå på - det er dette dere vinner på!

I dag møtte jeg min gamle norsklærer fra videregående. Det er sjelden jeg treffer på han, men når det skjer, er det så utrolig koselig. Han er en levende mann med stort engasjement for sine interesser - språk. Jeg husker hvor vanskelig det var å tilfredsstille hans krav til gode stiler på skolen, og hvor frustrert jeg var når jeg ikke nådde de forventningene jeg hadde satt meg. Men, i dag ser jeg jo at han absolutt har hjulpet meg.
Vi hadde en samtale om hvorfor mange stagnerer så fort når de skal lære nye språk. Konklusjonen ble at de aller fleste tror at når man skal snakke med andre på dette språket, må man være verdensmester. Man må kunne språket flytende før man kan tørre å snakke det. Sånn er det jo ikke! Hvis man reiser til et land som snakker språket, ser man jo at de blir henrykte når man prøver å snakke deres språk. De ler litt og korrigerer, men hva er så farlig med det? Man lærer jo ikke noe av å være forknytt og redd, man må åpne seg og tørre og ta det første skrittet. Når det er tatt, går alt så mye lettere!
Sånn er det vel egentlig ellers i livet også?
Hvordan går ordtaket? Den som lite frister, lite vet!

Jeg kan ikke fatte det! Norge skal liksom være et av verdens beste land og bo i. Vel, det gjelder ikke gamle, syke og utlendinger som prøver å gjøre nytte for seg i landet her. Jeg skammer meg over hvordan Norge behandler disse menneskene!

De gamle havner enten på et gamlehjem som ikke har kapasitet til å ta seg av dem - hvis de er så heldige! Hvis ikke, må de bo hjemme, praktisk talt uten tilsyn. De stakkars hjelpepleierne som er innom dem om dagen, gjør så godt de kan, men mange av de som bor hjemme, er så syke at de store deler av dagen slett ikke burde vært alene! Det er trist! Hvor ble respekten for de eldre av?
De syke har ikke lenger rett på sykehusplass. Nei, de får ligge i gangen! Antallet som har behov for sykehusplass øker, mens antallet sykehus blir færre. Logisk! Alt handler om kostnader - medmenneskeligheten er glemt! Jeg vet ikke om det er best å ha flere små sykehus lokalisert på små plasser rundt om i Norge, eller om man bør samle kompetanse på større sentraliserte sykehus. Det jeg vet, er at det ikke nytter å legge ned sykehusplasser før man har etablert et nytt tilbud! Det bør være elementært!
Når det gjelder "våre nye landsmenn", har de alle en eller annen grunn til å være her. De har rømt sine egne land på grunn av krig, fattigdom, religion og politikk. Alle med samme idealistiske tanke om at Norge er et godt sted å være. Men, mange får oppleve noe helt annet! Midt i natten, hentes de av politi - uvitende om hva som venter dem. Akkurat som om de ikke har opplevd nok traumer? Kan man ikke i det minste gjøre dette på en human måte? Og de som blir tatt, er de som er naive nok til å tro at landet vårt vil hjelpe dem. I mitt hode, er det de som har minst å skjule, og kanskje mest å vinne på å få bli her. De, derimot, som er slue nok til å lure det norske systemet, får bli. Jeg blir ikke imponert over intelligensen til de som lar seg lure av disse menneskene, og som ikke ser at mennesker som Marie Amelie er en ressurs for landet vårt. Nå har jo Marie Amelie brutt norsk lov, og selvfølgelig bør hun straffes for det. Bør hun virkelig sendes ut? Men, samtidig har Norge behandlet henne med urett. Det kan jo ikke det prektige Norge innrømme! Vi gjør jo ikke feil! Og hvis noen skulle påpeke det, skal det i alle fall ikke innrømmes!

Når jeg tenker på Norges gamle, Norges syke og de som blir feilaktig sendt hjem til et land de ikke kan bo i, er jeg ikke veldig stolt av å være norsk! Hvordan kan vi behandle mennesker sånn og fortsatt slå oss på brystet av at vi er et av verdens beste land å leve i? Vi burde skamme oss!

I går fikk jeg igjen et glimt av lønnen min før den forsvant ut i intet. Vel, den forsvant vel ikke helt ut i intet, men det føles sånn. Banker, forsikringsselskaper, strømselskaper og diverse kommunale instanser skal ha hver sin del, så lønnen stanser bare i få sekunder på tur innom kontoen min, for så å bli redirigert ut i mindre porsjoner til diverse instanser. Men, før den kommer så langt, er lønnen allerede nesten halvert. Det skal jo, i tillegg til bomavgifter, kommunale avgifter og barnehageavgifter, betales skatt. Og når man oppnår et visst nivå i lønn, skal det også betales toppskatt. Og da spiller det ingen rolle om du har familie og er forsørger for to barn, har hus- og billån osv.. Hvorfor skal man da jobbe ræva av seg for å tjene godt? Motivasjonen for å jobbe hardt, er for min del, at jeg skal kunne gi barna mine det de har behov for. Burde man ikke få igjen litt for den innsatsen man legger ned? Vel, sånn er det definitivt ikke!

Jeg kan faktisk forstå de som velger trygd framfor å jobbe. Ikke at det er så lukrativt, men man sparer seg for mye slitasje på kropp og sjel i alle fall! Nå sier jeg ikke at alle som går på trygd, ønsker å gjøre det. Men, noen - som en slektning av meg - utnytter NAV-systemet så godt de kan. Han er arbeidsledig, og får arbeidsledighetstrygd(eller hva det heter nå). Det er et bevisst valg fra hans side - han gidder ikke jobbe. Så da går han ledig, og kan bruke dagene til det han har lyst til - trene, fiske, lese bøker osv.. Når han får krav fra NAV om at han må komme seg i jobb, går han på arbeidsmarkedstilltak, og er ute i en eller annen bedrift i noen måneder. Deretter kan han igjen heve trygd. Ikke betaler han mye skatt heller...

Mitt ønske er definitivt ikke å gå på trygd! Jeg ønsker å bruke de evnene jeg har, lære masse nytt, utvikle min kunnskap. Det får jeg jammen svi for med det skattesystemet vi har i dag!

Et lite hjertesukk fra en skattebetaler...

Jepp, det er det jobben min dreier seg om. Som konsulent får jeg jobbe i spennende bedrifter med ambisjoner om å gjøre det bra. Og jeg får lov til å hjelpe dem med det! Det synes jeg rett og slett er stas! For de fleste er det viktig å gjøre det bra økonomisk, men mange ønsker også å forbedre løsningene som de tilbyr kundene sine. Og hva er vel viktigere enn fornøyde kunder? Til syvende og sist, er det jo de som bestemmer hvor mye en bedrift tjener på løsningene sine. For det første, blir de værende som kunde, og for det andre, spres ryktet til andre. Ringvirkningene kan være store!

Om noen år tror jeg man vi se stor forskjell på de som velger å implementere business intelligence løsninger, og de som velger å la være. Det å ha kontroll på bedriften og hva kundene liker, er, og kommer til å bli ekstremt viktig frramover. Kampen om kundene kommer til å bli enda hardere, og de som ikke da har kontroll på bedriften sin, vil tape kundene. De som velger en business intelligence strategi, med alt det innebærer av kontroll på dataflyt i forhold til økonomi, kunder osv, vil seire. Det handler om kontroll, og den som har kontroll, har makt!